Et stadig tilbakevendende tema for mange bolig- og hytteeiere er drift og vedlikehold av
private veier som benyttes av flere, samt spørsmål om kostnadsfordeling i den anledning.
Mange er til en viss grad klar over at man som bruker må påregne å måtte bidra til at veien
ikke forringes, men kostnadsfordeling kan gjerne være et uklart punkt. Vi registrerer også at
mange slike sammenslutninger av brukere ikke har tatt seg bryet med å skape en mer eller
mindre formell struktur og at man over tid mister oversikt over tidligere inngåtte avtaler og
enigheter mellom dagens brukere og tidligere brukere, og i noen tilfeller grunneiere. I
kjølvannet av dette kan det oppstå opphetede diskusjoner. Av og til kommer også behov for
rettslig avklaring. (Med privat vei menes her vei som ikke er offentlig, dvs. ikke driftes og
vedlikeholdes over offentlig budsjett.)
Veiloven kapittel 7 regulerer forhold knyttet til private veier. I §54 fastslås det at når privat
vei blir brukt som felles adkomst for flere eiendommer, så plikter hver bruker å holde veien i
forsvarlig og brukbar stand.
«Forsvarlig og brukbar stand» er en juridisk standard og er ikke eksakt. Normen innebærer en
minimums veistandard, dvs. at den skal være farbar for sitt formål, at den er trafikksikker, at
installasjoner som broer og rekkverk er trygge og ikke bryter sammen, og at veien oppfyller
krav fastsatt av det offentlige.
Den enkeltes del av vedlikeholdsplikten skal være forholdsmessig med den bruken den
enkelte utøver. Regelen har som utgangspunkt blitt oppfattet å fastslå en «leddvis»
kostnadsfordeling, basert på hvor stor avstand bruken strekker seg over. Samtidig skal det
skjønnes over denne vurderingen. En alminnelig nyttevurdering er her relevant. Dette er en
stadig kilde til diskusjoner, og det foreligger rikelig med rettspraksis på ulike løsninger. De
ulike løsningene er dog gjerne basert på lokale særegenheter i de konkrete tilfellene.
Den enkleste formen for kostnadsfordeling vil kunne være en ren brøkdelsordning hvor
samtlige brukere bidrar med like mye, men i mange tilfeller påfører de ulike brukerne ulik
slitasje både i form av avstand og i form av faktisk påkjenning på veilegemet.
Et eksempel på problemstilling og en mulig løsning kan være følgende: Til den aktuelle veien
ligger gårdsbruk, småindustri og boliger. Her gjelder prinsippet om leddvis vedlikeholdsplikt.
Den som har kortest vei betaler minst, og den som har lengst vei betaler mest. I rettspraksis er
det mange eksempler på at retten har brukt meterstokken, og delt byrdene nærmest
matematisk mellom brukerne alt etter antall brukere og det antall meter eller kilometer det er
fra utgangspunktet frem til eiendommen. I tillegg bør man justere den enkeltes part etter arten
av den bruk som utøves ved å ta utgangspunkt i en tenkt «normalbruk». Brukeren som driver
næring som trailersjåfør, må tåle et tillegg. Gårdbrukeren som transporterer tømmer fra
skogbruket, må tåle et tillegg. Gartneriet som ligger innerst i vegen og forårsaker kundetrafikk
sommeren igjennom, må tåle et tillegg
I tillegg kan det være aktuelt å benytte forskjellig fordelingsnorm for ulike typer kostnader.
For eksempel slik at brøytekostnader og kostnader til asfaltering fordeles etter den avstand som de enkelte brukerne benytter veien (leddvis fordeling), og utgifter til administrasjon
(regnskapsfører, porto, brevpapir) fordeles likt på samtlige brukere.
Av veilovens § 55 fremgår det at de som benytter en privat vei som felles adkomst for sine
eiendommer, og dermed er forpliktet til å bidra i drift og vedlikehold av veien, utgjør et såkalt
veilag. Det er ikke strenge krav til en formell organisasjonsstruktur for veilag, men laget skal møtes
en gang i året eller når det er praktisk mulig, for å drøfte drift og vedlikehold av veien, og
følgelig stemme over eventuelle tiltak. For de tilfeller hvor brukerne er mange og veien er
lang, kanskje med forgreninger, så vil det være anbefalt at laget velger et styre og vedtar
vedtekter. Årsmøtet er det øverste vedtakskompetente organet i laget. I de tilfeller hvor
veilaget består av få brukere og driften av veien er oversiktlig og grei, så er ikke nødvendigvis
behovet for et styre og vedtekter like påtrengende.
Dersom ikke annet er bestemt i veilaget, så fattes vedtak i laget ved alminnelig flertall.
Eksempler på avgjørelser veilaget kan fatte er å ta opp lån, inngi søknad om å kreve
bompenger, gi eller tilbakekalle bruksrett til veien, inngå særskilte avtaler med grunneier,
iverksetting av trafikale tiltak som fartshinder og etablering av parkeringsplasser mm.
Veilaget kan også fatte vedtak om at arbeid skal utføres for enkelte brukeres regning dersom
vedkommende brukere ikke oppfyller sine plikter etter §54.
Ved uenigheter f.eks. innad i veilaget eller mellom veilaget og en eventuell grunneier, så er
jordskifteretten rette instans for få eventuell rettslig avklaring. For de aller fleste veilag,
herunder hyttefelt, så ser vi imidlertid at rettslig prosess ofte kan unngås med litt veiledning
om regelverket og litt kompromissorienterte diskusjoner.